Det er godt å være på perm. Frihet til å gjøre som jeg vil.
Treffe venner. Bare kjøre meg en tur.
Men jeg føler enda at jeg ikke er sterk nok til å klare meg selv. Vanskelig å forklare. Men plutselig kan jeg få det for meg at jeg ikke vil leve. Og ser for meg ALLE mulige måter å ta selvmord på. Jeg jobber virkelig i mot meg selv. Jeg blir revet i to. Den ene vil dø, den andre vet den må overleve. Hard kamp.
Men så går det plutselig over igjen, og alt er glemt.
Jeg blir så forvirret. Jeg vet ikke hva jeg vil.
Jeg føler meg som 5. hjulet på vogna i alle kanter.. Jeg tror ikke jeg har en kjempe god venn som prioriterer meg fremfor andre. Såkalt bestevenn som det kanskje kalles.
VELDIG forvirret og ganske opprådd akkurat nå. Håper Imovanen og Truxalen virker snart..
God natt..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar