...

Nå er jeg hjemme igjen i fra sydentur.
Den har gått sånn både óg.
Spesielt en av de jeg har vært på tur med, er veldig flink i å komme med sårende kommentarer.
Og ikke vet han hvordan det er å være psykisk syk.
Han "tuller" med at det er hans penger jeg bruker. Altså skattebetalerne. At jeg kan ha meg ut i arbeid...
Ja, jeg vil gjerne ut i arbeid. OG ha det bra med meg selv. Jeg blir såra når noen tror de er såååå mye bedre enn meg. Jeg vet jeg ikke er bra nok.

(Og dermed begynte jeg å skrike igjen.. Først nå jeg egentlig begynte å tenke over hvordan turen har vært. Faen!)

Velvel... Jeg er hjemme. Og akkurat nå kjenner jeg at selvskadingstrangen er STOR. Og ikke sånn risping denne gangen. Nå vil jeg kutte skikkelig igjen. Se såret sprike. Blodet renne.
Eneste bakdelen er at da må jeg på legevakta for å sy.
Legevakta her har flyttet. Og jeg har enda ikke vært på den nye plassen. Og jeg har angst for nye plasser....

Faen... Får ikke til å skrive det jeg skulle skrive. Gir opp! Helvette!!!