Nå begynner jeg å få nok. Av alt. Lei av at ingenting skal gå min vei.
Å ikke minst, han som egentlig skal støtte meg opp. Hvor er han? Før så han at han var utrolig glad i meg. Og kysset meg. Nå, om jeg er heldig, så sier han av og til at han er glad i meg når jeg har sagt at jeg er glad i han. Er han bare glad i meg nå? Ikke utrolig glad i meg? Jeg trenger å få høre det. Er det i det hele tatt noen som bryr seg? Og jeg kan ikke huske sist han kyssa meg, uten at det er jeg som har tatt initiativet til det.
Ikke forteller han meg noe. Det eneste jeg får høre om livet hans, er fra moren og evt. noen andre. Og det er ikke mye... Det sårer meg veldig mye. Jeg vil bli satt pris på. Føle meg viktig. Iallefall føle at jeg betyr noe for kjæresten min.
Jeg er lei av å være trist!
Lei av å gråte!
Når er nok, nok?
Og så savner jeg Janne. Jeg klarte ikke å la være å lese hennes siste ord. Samtalen vår på msn den kvelden. Vil ha henne tilbake. :'(
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar