Deprimert!

Jeg tror det beste er bare å gi opp hele kampen med livet.
Uansett hvor hen jeg snur meg, så dukker en skuffelse opp.
Og gang på gang mister jeg venner, som jeg trodde var gode venner.
Hvorfor kan ikke jeg få ei god venninne, på tykt og tynt.
De jeg hadde, enten flyttet eller fant seg kar. Dermed ble jeg stående alene.
I kveld så har de "egentlig" vennene mine singstar-kveld. De snakket mye om det rett framfor meg. Men jeg ble ikke invitert.
2. Juledag skal det være julebord/innflyttingsfest til en av de jentene. De snakker også mye om det når jeg er tilstedet. Men jeg er ikke invitert.
Jeg prøver å holde kontakten med de, men hva er vitsen?

Jeg hater meg selv! Ingen som vil være med meg.

Ingen hadde merket om jeg døde. Så kanskje det er den perfekte løsningen?
Vi er alt for mange mennesker her i verden. For å få ned tallet, så kan jeg godt ofre meg.

Egentlig så hater jeg mørketida! Hater depresjon! Hater tårene mine! Hater så si det meste egentlig.

Prøve på skolen på tirsdag også. Ser karakteren allerede. 2... Om jeg er heldig. Kommer ikke til å klare en drit! Så hvorfor ikke bare gi opp det også???

Jeg vil noen skal se meg. Ta meg for den jeg er. Si de er glade i meg og bryr seg om meg. Det er vel ikke mye å forlange?